Agility World Championship 2015

Egil og jeg var så heldig å få en fantastisk opplevelse da vi bestemte oss for å reise til Italia, Bologna for å se på VM i agility. Ikke bare fikk jeg se de beste av de beste innen hobbyen min, noe som er svært inspirerende, men jeg fikk også storkost meg med kulturopplevelser, mat og drikke med kjente og kjære.

først og fremst, for et trøkk og for en mental styrke både hund og fører må ha for å melde seg på i meldaljekampen i dette mesterskapet. Jeg ble veldig imponert og ydmyk ovenfor dem som deltar i et slikt  mersterskap.

Stemningen i hallen var helt fantastisk og vi i den norske supportergjengen ble en kuriositet med vår entusiasme og støtte til vårt landslag.

Ellers så var jo Japan ikke langt unna oss og vi ble gode venner med latter og tegnspråk. Funket fint det 🙂

Løpene har dere jo sett, men her er en smakebit på hva hund/fører må tåle før løpet. Tror Kita og/eller jeg hadde dødd på flekken 😉

Jeg hadde planene klar før vi reiste og foruten å se våre landslagsutøvere gå, var det flere kjente ekvipasjer jeg ville få med meg. Mesterskap er mesterskap, og for enkelte ble det alt for mye press. Det er jo helt tragisk å ligge godt an, for så å gå ut å løpe rett i et hinder og bli disket. Men, det er også en del av gamet.

Pavol Vakonic var en utrolig rask og nøyaktig fører som hadde det mentale på plass. At han stakk av med både sølv og gull i stor hund!!! Trodde ikke mine egne øyne 🙂

Flere av banene var veldig gøye å se på fordi det kom så tydelig frem hvordan de forskjellige handlingteknikkene kom til sin rett.

Jeg er selvfølgelig uhelbredelig agilitynerd og elsker handling. Jeg laget to små eksempler her. Utrolig interessant å få med seg disse forskjellene.

Så var det finalebanen til medium da…, den var rett og slett vond å se på… Det var nesten ingen som kom igjennom denne banen og vi som publikum ble ganske oppgitt etterhvert. Tror nok dommeren Sasha var fortvilet også. Det så slik ut 🙂 Uansett så ble det en verdig vinner. Silvia er fantastisk dyktig.
Kostymet er også viktig i når en er emd i VM og det  var ikke vanskelig å se hvem som tilhøret hvlket land 🙂 Siste dag var mange i gang med å bytte t-skjorter.

Min t-skjorte bar preg av å ha vært på i tre dager med jubel, svette og tårer,,, så den byttet jeg ikke med noen 🙂

Alle banetegningene ble delt ut til deltakerene en stund før briefing, slik at diskusjon og løsninger kunne vurderes før utøverne gikk på banen.

Godt var det at utøverne fikk denne ekstra tiden, ettersom banebriefingene var noe kaotiske.

Småhundlaget på vei til start

Mellomhundene snart klar for start

Storlaget klare til start

Teppet i hallen var veldig løst, og en ekvipasje fikk gå på nytt fordi han falt.

Vi lot oss begeistre gang på gang, hehehe

Det ble mange pauser for å teipe fast teppet. Speaker benyttet anledningen til å få publikum igang med bølger, klapping og jubel 🙂

Det er heldigvis fremdeles mange hunderaser representert i VM. I kategorien kule hunder kom jo denne veldig høyt 🙂

Så synes jeg også det var veldig gøy å se at det var to MT i VM. Mine vil desverre ikke få oppleve dette, for jeg har ikke mot til å delta på noe slikt uansett hvor gode jeg og hundene mine blir.

Det var selvfølgelig mange innkjøp som måtte gjøres i bodene. Jeg har jo ingen leker eller noen bånd og seler til mine hunder, så jammen bra de hadde en del å velge mellom der. Sko og VM t-skjorte måtte vi også ha. Mye gikk tomt allerede på lørdagen, så neste gang må jeg gjøre innkjøpene på fredagen;-)

Vi ruslet rundt å så på agilityutstyr. Dette merket likte jeg veldig godt. Ser ut som om det har samme gode kvalitet som smart99.

Bolognia var en fin by og vi var litt turister også.

Det var fantastiske detaljer på alle hus, og vi koste oss med å gå rundt å se på alle de rare finurlighetene som dekorerte byen. Refererer spesielt til følgende bilde 😉

Vi fant mye god mat og god vin på alle gatehjørner så Italia sto opp til sitt rykte; Is, vin, pasta og pizza. Vi gikk fra vannhull til vannhull, fra piazza til piazza(torg til torg). Sissel hadde funnet seg en lommebok som vi alle kan være enige i at den måtte være laget til henne!!! Vi gjorde kanskje litt av oss på piazzaen også, for når Sissel tok bilder av oss kom det en litt forstyrret person og mente at det da måtte være nok å ta 1 bilde?? Han prøvde jo å kose seg med sin far og ble veldig forstyrret av alle bildene Sissel tok… Tror kanskje han var litt forstyrret fra før, men ingen grunn til å teste det ut så vi smilte og lovet bot og bedring 🙂

Så ved tilfeldigheter fikk Beate, Yngve, Egil og jeg oppleve en lokal trattoria med utrolig service og fantastisk mat. En trattiora er da en mellomting mellom cafe og restaurant. Koselig og uformelt sted!

Å gå opp i tårnet midt i Bologna og se utover hele byen var en opplevelse. Jeg er glad det var fint vær for det var rimelig trangt oppover trappene der. Snekkeren i meg ble veldig imponert over trapper og konstruksjon. Se hvor gammet det er da!!!

Og nå skal det trenes.

Etter all denne VM-tittingen kjenner jeg at det klør i agiitybeina, og jeg døyver abstinensen med seriøs planlegging for treningen fremover.

Jeg så at de førerne som løper raskest hadde helt klart store fordeler slik som banene er satt nå. Joda, det å kunne avstandskommando var en fordel, spesielt for å få hundene ut/bak hinder, men uansett.. Alle agilitybanene i VM var «løpe baner», ingen tvil om det.

Det er noen helt klare vinteroppgaver som er kommet på min liste etter dette VM(selv om jeg ikke noen gang skal dit selv, så er det jo gøy å få til gode baner):

Kommando for å gå tett rundt vingene var helt nødvendig for ikke å bli disket.
Kommando for å sende på baksiden av hinder reddet mange situasjoner.
Passere hinder for å ta andre hinder, var det en del av.
Selvstendig slalominngang var et must.
Sikker gjennomføring av alle oppgaver slik at jeg kan løpe videre- commitment.
Serpentiner – trekke, skyve eller dobbelt blindbytte, hele greien.
Felt.. Ja, det var mye feltfeil i VM også..

Nå må jeg bare få til en god rutine i vinter slik at neste sesong blir bra 🙂

Gleder oss til neste sesong og neste VM 🙂